Lovspeil

Kapittel 4. – Kabelsendinger mv

Denne siden viser kringkastingsforskriften § 4-6. Bruk lenkene over og under bestemmelsen for å navigere til kapittel, forrige eller neste paragraf.

Kringkastingsforskriften § 4-6 – Prosedyrer ved midlertidig pålegg om å hindre eller vanskeliggjøre tilgang til fjernsyn etter kringkastingsloven § 4-5 første ledd bokstav d

Medietilsynet kan gi pålegg etter kringkastingsloven § 4-5 første ledd bokstav d, dersom følgende vilkår er oppfylt:
  1. sendingen er helt eller hovedsakelig rettet mot Norge,
  2. Medietilsynet har kontaktet den medlemsstat hvor tjenestetilbyderen er etablert med en begrunnet anmodning med sikte på å oppnå en gjensidig tilfredsstillende løsning,
  3. henvendelsen etter bokstav b har ikke gitt tilfredsstillende resultater eller er ikke besvart innen to måneder,
  4. de norske reglene er fastsatt i allmennhetens interesse og tiltakene er objektivt sett nødvendige, anvendes på en måte som sikrer likebehandling og går ikke lengre enn det som er nødvendig for å nå disse målene,
  5. Medietilsynet har respektert tjenestetilbyderens rett til forsvar og gitt vedkommende mulighet til å gi sitt syn på de påståtte overtredelsene,
  6. Medietilsynet har underrettet EFTAs overvåkingsorgan og den medlemsstat hvor tjenestetilbyderen er etablert om at Medietilsynet har til hensikt å hindre eller vanskeliggjøre tilgangen til fjernsynskanalen og begrunnelsen for dette, og
  7. EFTAs overvåkingsorgan har slått fast at forbudet er forenelig med EØS-retten og at tiltakene er velbegrunnet.
Ved vurderingen av om sendingen er helt eller hovedsakelig rettet mot Norge etter første ledd bokstav a, skal det legges vekt på sendingens språk, hvor reklame- og abonnementsinntekter hovedsakelig kommer fra og om det finnes programmer eller reklamesendinger spesifikt beregnet for norske seere.
Melding til EFTAs overvåkingsorgan etter første ledd bokstav f skal inneholde dokumentasjon som viser at den aktuelle tjenestetilbyderen har etablert seg i medlemsstaten som har jurisdiksjon for å omgå strengere norske regler på de områdene som samordnes ved direktiv 2010/13/EU, og som hadde vært gjeldende for tjenestetilbyderen dersom den var etablert i Norge. Slik dokumentasjon skal gjøre det mulig å fastslå en slik omgåelse med rimelig sikkerhet, uten at det er nødvendig å bevise at tjenestetilbyderen har hatt til hensikt å omgå de strengere norske reglene.